Tvisteløsning

En franchisegiver vil ved utarbeidelsen av en franchiseavtale måtte ta stilling til hvordan tvister skal løses. Valget står mellom å benytte de ordinære domstoler etter tvistelovens regler, eller løse tvisten via voldgift etter reglene i voldgiftsloven.

De fleste tvister i forretningslivet er dispositive, dvs. at partene har fri rådighet over saken og at partene selv velger hvor de skal løse tvisten. Det er mest vanlig å la tvisten avgjøres enten ved de alminnelige domstoler eller ved voldgift. Med en slik løsning får man en dom som kan håndheves av namsmyndighetene.

Forskjellen mellom de alminnelige domstoler og voldgift er at staten finansierer dom­stolene med skattemidler, mens voldgift kan sies å være en privat domstol. Det kan dan­nes voldgift for bestemte oppdrag, eller man kan danne faste voldgiftsnemnder som står til disposisjon for de som måtte ønske å benytte seg av dette.

Ofte er det tvil om hva som er mest fordelaktig, voldgift eller domstolsbehandling. Noen momenter for og imot er:

Hurtighet

En voldgiftsdomstol vil i normaltilfellene komme til en endelig dom langt raskere enn via de tradisjonelle domstoler. Dels skyldes dette restanseproblematikk i saksavviklingen i tradisjonelle domstoler, og dels muligheten for at en av partene anvender rettsmidler mot førsteinstansavgjørelsen.

Fagkunnskap

I en offentlig domstol arbeider det dommere som ikke nødvendigvis har spesiell kunn­skap om det fagområdet tvisten handler om. Ved voldgift, derimot, oppnevner partene selv hver sin voldgiftsdommer. De to oppnevnte voldgiftsdommerne oppnevner deretter den tredje, som skal være voldgiftsrettens formann. Det legges i praksis selvsagt stor vekt på å finne en dommer som ikke bare er en god jurist, men som også har spesialkompe­tanse innen det fagområde som er til behandling.

Personvern

Norske domstoler er forankret i offentlighetsprinsippet. Dette innebærer at alle forhand­linger (med visse unntak) blir gjennomført i full åpenhet. Hvem som helst, inkludert konkurrenter og journalister, skal kunne observere og lytte til tvisteforhandlinger og kunne lese igjennom alle dokumenter. I en voldgiftssak gjelder ikke offentlighetsprinsippet dersom partene avtaler det motsatte. Hverken dokumenter, forhandlinger eller domsslutning blir i så fall kjent for offentligheten.

Saksomkostninger

Saksomkostningene kan være den negative siden av voldgiftsprosessen. Dommer­kostnadene som blir belastet i en rettergang ved de ordinære domstoler, er minimale i forhold til i en voldgift. For å minimere disse kostnadene kan man begrense antall vold­giftsdommere til én eller gjennomføre prosessen via en forenklet prosedyre, men dette anbefales kun i små eller enkle tvister, og det tilrås at man begrenser bruken av voldgift til mer alvorlige eller prinsipielle tvisteforhold.

Dessuten kan det hende at man har avtalt at de ordinære tvisteordninger etter tvisteloven skal velges ved mindre betydningsfulle saker som da er beløpsbegrenset eller nærmere definert, og at mer alvorlige saker skal gå for voldgift.

Forening av saker (subjektiv kumulasjon)

Uten med hjemmel i voldgiftsavtalen er det ikke adgang til å forene saker, eller subjektiv kumulasjon. Det er viktig å vurdere inntatt en presisering i voldgiftsavtalen om dette i franchiseforhold. Både for franchisegiver og franchisetagere er det som oftest svært lite praktisk dersom forening av saker ikke kan finne sted. Imidlertid oppleves ikke dette som et praktisk problem, idet partene ofte avtaler kumulasjon til tross for at den opprinnelige voldgiftsavtalen er taus. Med mange parter involvert, som det ofte vil være i tvister innen franchise, er dette imidlertid kanskje først og fremst noe som kan utelukke voldgift selv der det kunne være ønskelig.

Edisjonsplikten og provokasjoner

Plikten til fremleggelse av bevis i tvistesaker etter tvisteloven går, formelt sett, lenger enn i voldgift. Voldgiftsloven gir en meget begrenset regulering av bevisførselen, eksempelvis om edisjonsplikt og provokasjoner. Reglene er utførlig regulert i tvisteloven, men ikke tilsvarende regulert i voldgiftsloven § 28. I mangel av avtale er det opp til voldgiftsretten å fastsette eventuelle slike bevisbestemmelser. Det kan derfor være tilrådelig at partene avtaler nærmere regler om bevisførselen. Dette vil skape større forutberegnelighet vedrø­rende bevisfremleggelse og medføre at man unngår at alle spørsmål om fremleggelse av bevis munner ut i en henvisning til prinsippet om fri bevisbedømmelse i voldgiftsloven § 32, annet ledd. Som eksempel på spørsmål om bevisforleggelse vises til Høyesteretts ankeutvalgs avgjørelse: Rt-2008-1653.

Vedtagelse av voldgiftsklausul i franchiseavtaler

En franchiseavtale er en standardkontrakt, og det kan spørres om skriftlighetskravet i vold­giftsloven § 10 er tilfredsstilt ved at franchisetager undertegner franchise avtalen der også selve voldgiftsklausulen er ett av mange punkter. Det er ikke tvil om at en franchise tager, som normalt i avtalen også oppfordres til å gjennomgå avtalen med profesjonell rådgiver/ advokat, kjenner standardkontrakten, nemlig franchiseavtalen. Skriftlighetskravet må da anses tilfredsstilt65. Noe mer perifert står tilleggsavtaler mellom f.eks. ledende ansatte og ikke minst eiere av franchisetagere som ikke undertegner selve franchiseavtalen. Dette kan gjelde avtaler vedrørende konvensjonalbøter knyttet til konkurranserestriksjoner eller taus­hets- og kopiforbud. Franchisegivere må her innta klare voldgiftklausuler, om man skal være på den sikre siden av § 10. Disse personer vil ikke alltid, tvert om relativt sjelden, få tilgang til hele «standardavtalen» der klausulen er inntatt.

Mange ulike tvister kan tenkes å oppstå i kjølvannet av et havarert partnerskap i en franchise, og av hensyn til kravet om at det må være voldgiftsavtale om «et bestemt retts­forhold», er det viktig å foreta presise beskrivelser av hva som ønskes avgjort via voldgift. Ikke sjelden unntas, som nevnt over, fra voldgift bagatellforhold eller rene inkassosaker uttrykkelig, og ikke sjelden med beløpsgrenser.

Vi er av den oppfatning at en franchisekjede der franchisegiver og en eller flere franchise-tagere må møtes i retten, på mange måter har mislykkes. Partene er gjensidig avhengig av hverandre og er som oftest involvert i et svært langsiktig samarbeid. Det kan derfor være fornuftig å søke andre fora for tvisteløsninger enn domstolsbehandling, og voldgift og meglingsinstituttet synes pr. i dag for lite utbygget til å tilfredsstille et slikt behov.

 


65 Se Borgar Høgetveit Berg: Voldgiftsloven med kommentarer, s. 131 og Geir Woxholth: Voldgift, s. 277, 278 samt s. 283 flg. Se også Rt-2014-76.

Kontakt oss
Kontakt oss

Kontakt oss

Kontakt oss gjerne med dine spørsmål!
  • Dette feltet er for valideringsformål og skal stå uendret.