Avtalens førtidige opphør

De fleste franchiseavtaler inneholder krav til franchisetagers prestasjon, ofte i form av et minimumsengasjement. Dette vilkåret er noe man vanligvis blir enige om at skal gjelde for hele avtaleperioden eller for ett år av gangen med en minsteøkning i henhold til en generell indeks. Franchisetagere som ikke oppfyller dette minstekravet, risikerer å bli oppsagt eller å få sin eksklusive rett erstattet med en delt rett til å operere innenfor franchise systemet. Bakgrunnen for denne regelen er at man ønsker å unngå at noen med et område med mulighet for ekspansjon ikke sørger for dette i full utstrekning.

Den vanligste årsaken til at en kontrakt avsluttes før forutsatt løpetid, er at én av par­tene har begått et kontraktsbrudd. For å si opp avtalen med umiddelbar virkning kreves at misligholdet er vesentlig. Hva som skal til for å karakterisere misligholdet som vesent­lig vil variere, men etter norsk rettspraksis ses det hen til om en omgående uttreden av den skadelidende part i avtalen fremtrer som rimelig og rettferdig etter de konkrete for­holdene i saken. En generell henvisning i franchiseavtalen til at partene kan heve avtalen ved vesentlig mislighold, medfører at bakgrunnsretten får anvendelse, dvs. at man øser av de rettskilder som er tilgjengelige: det være seg positiv lovtekst, forarbeider til lover, domstolspraksis, juridisk teori, sedvaner og avtalepraksis og ikke minst rimelighet og rettferdighet. Ofte blir dette derved lite forutberegnelig, og ikke sjelden utarbeides kon­krete oversikter over handlinger eller unnlatelser som skal regnes som vesentlig mislig­hold. Det er gjerne forhold som anses sentrale for å beskytte konseptets identitet eller omdømme som beskrives nærmere. Det er viktig at slike oversikter ikke formuleres som fullstendige, slik at forhold som ikke er oppregnet aldri vil kunne representere vesentlig mislighold.

En vanlig klausul er retten til å si opp med umiddelbar virkning ved «normale» brudd på kontrakten, under forutsetning av at den misligholdende part har fått skriftlig varsel om at avtalen kan sies opp innen for eksempel 30 dager. Hvis rettelser ikke er gjort og fristen er utløpt, har den ikke-misligholdende part en avtalefestet rett til å si opp avtalen. Det må selvfølgelig være mulig å konkludere objektivt med at det faktisk har skjedd et kontraktsbrudd og blitt sendt et varsel på avtalerettslig vis, samt at det ikke har skjedd noen rettelser.

Hva blir da reaksjonen ved avtalebrudd? Den ikke-misligholdende part har lidd et tap ved at kontraktsbruddet oppstod, og den misligholdende part må redusere skaden ved å betale en erstatning. Noen ganger kan det være vanskelig å vurdere skadeomfanget eller tapet i kroner og øre. I slike tilfeller er det nyttig med en straffeklausul. Dette kan være en forhåndsbestemt straff i form av bøter, og de benevnes normalt konvensjonalbot. Klausulen kan formuleres slik at et vesentlig kontraktsbrudd resulterer i at avtalen opphører med øyeblikkelig virkning samt at den misligholdende part må betale et beløp til den skade­lidende. Beløpet bør settes så høyt at det virker avskrekkende på partene og forhindrer avtalebrudd, samtidig som det ikke må settes til et helt urimelig nivå, i og med at en dom­stol eller voldgiftsrett kan komme til å foreta sensur. For å sikre den ikke-misligholdende parts rett til økonomisk kompensasjon, kombinerer man ofte dagmulkter og erstatning som angis til dokumentert tap.

At den skadelidende part i en misligholdssituasjon kan kreve naturaloppfyllelse, dvs. faktisk oppfyllelse av kontrakten, er ikke alltid praktisk i franchise. Tenker vi oss at en franchisetager med personlig avtale har misligholdt, vil det ikke alltid fremstå som naturlig at vedkommende dømmes til å fortsette avtalen. Det kan nok derfor antas at det i de fleste tilfeller vil fremstå som naturlig at begge parter i en franchise har «avbestillings-rett» – dvs. også før kontraktsutløp53. Sanksjonen vil da være erstatning for oppfyllel-sesinteressen54. En praktisk konsekvens av dette er rimeligvis problematisering omkring ansvarsfrihetsklausuler, som f.eks. at ingen av partene kan kreve erstatning for indirekte tap.

Franchisegiver vil som regel forbeholde seg rett til å heve avtalen tidligere dersom franchisetagerens nøkkelperson mister kontrollen over virksomheten, for eksempel gjen­nom salg som ikke har blitt godkjent av franchisegiver, gjennom dødsfall eller langvarig sykdom. I de sistnevnte tilfeller er det imidlertid ofte slik at franchisegiver i forbindelse med en slik avslutning tar på seg ansvaret for å hjelpe til med salg av virksomheten i opp­sigelsestiden eller til å innløse enheten til et fastsatt beløp eller til markedsverdi fastsatt av en uavhengig takstmann, og ikke sjelden beskrives slike situasjoner på samme måte som der franchisetager dør (der franchisen er personlig).

 


53 Se Norheim s. 363 og s. 372 flg.

54 Se en variant av problemstillingen i LE-1993-401.

Kontakt oss
Kontakt oss

Kontakt oss

Kontakt oss gjerne med dine spørsmål!
  • Dette feltet er for valideringsformål og skal stå uendret.