Informasjonen

Av den tredje paragrafen fremgår det hva det skal gis informasjon om og når dette skal skje. Franchisegiveren skal innen rimelig tid sørge for å få gitt den informasjonen som er nødvendig ut fra omstendighetene. Hva som er «god tid» sier loven intet om, men lovforarbeidene drøfter ulike tidsfrister, avhengig av om det gjelder en nylig inngått avtale eller fornyelse av en eksiste­rende avtale og om det gjelder et enkelt system eller et franchisesystem av det mer komplekse slaget, med mye dokumentasjon å tilegne seg. Normalt er 14 dager en god tommelfingerregel.

Informasjonen skal gis skriftlig og være tydelig og forståelig. For å være på den sikre siden bør franchisegiveren gi informasjon på svensk (norsk i Norge om man ønsker å følge lovens system, evt. på vedkommendes morsmål om man er i tvil om vedkommendes norskkunnska­per), ettersom franchisetageren ellers kan hevde at teksten ikke var forståelig eller i det minste vanskelig å forstå. Som et minimum må det gis informasjon om følgende åtte punkter:

1 En beskrivelse av franchisevirksomheten

Det skal ikke være en generell beskrivelse av franchise, eller bare en generell beskrivelse av franchise giverens forretningsvirksomhet og forretningsidé og konsept, men en detaljert beskri­velse av den enkelte franchisetager. For å være på den sikre siden bør man ta utgangspunkt i juridiske krav og beskrive «franchisevirksomheten franchisetageren skal bedrive». Dersom avtalen gjelder en restaurant i Hemsedal, bør beskrivelsen gjøres så lokal som mulig.

Det ovennevnte vil være en god ledetråd også etter norsk rett om redelig forhåndsin­formasjon.

2 Informasjon om andre franchisetagere

Det er i loven ikke angitt noe minstekrav. Lovgiver mener neppe at Posten i Sverige skal gi konkrete opplysninger om samtlige 2.600 franchisetagere. Tilsvarende må legges til grunn etter norsk bakgrunnsrett. Tanken er heller å gi en potensiell franchisetager en idé om hvor mange franchisetagere det finnes totalt, hvor de finnes, hvor store de er, forskjellene mellom den minste og den største, og navn og adresse til de geografisk nærmeste, slik at man som ny franchisetager har en mulighet til å forhøre seg om hvordan systemet fungerer.

3 Informasjon om avgifter og godtgjørelser

Dette er trolig den viktigste informasjonen man som «kjøper» kan få. Enhver kjøper vil vite hvor mye han eller hun må betale for en vare. En potensiell franchisetager er ikke noe annerledes. Vedkommende vil vite hvor stor kostnaden blir, så vel direkte som indi­rekte. For å drive hele kjeden er det nødvendig at franchisegiver mottar tilstrekkelig med penger. Dette for å kunne tilby den tjenesten som kjeden krever og for å produsere et overskudd. Ideen bak informasjonen er å skape åpenhet samt tvinge franchisegiver til å opplyse om hvordan man skal tjene sine penger.

Det er ikke uvanlig at man innenfor franchise krever at franchisetagere kjøper inn bare pro­dukter som selges i kjeden fra en gitt leverandør. Er franchisegiver selv produsent eller grossist, kan det forekomme prispåslag. Hvis franchisegiver viser til «godkjente leverandører», kan det forekomme markedsføringssubsidier eller andre former for bonus fra disse leverandørene til franchisegiveren. Ingen av disse metodene er uvanlige eller ulovlige42. Loven krever bare at franchisegiver skal opplyse om disse forholdene også før franchiseavtale inngås.

4 Informasjon om immaterielle rettigheter

Etter å ha funnet ut hvor mye man skal betale, er det på sin plass å finne ut hva man får for pengene sine. Mange franchisesystemer er basert primært på varemerket, dernest på forretningskonseptet. Det er derfor viktig for den som har tenkt å inngå en franchise­avtale å vite om franchisegiveren har rettighetene til varemerket eller ikke. Det er også viktig å vite hvilken rettighet franchisegiveren har og hvor omfattende den er, idet ret­tigheten kan være lisensiert fra tredjemann på ulike vilkår og dessuten være tidsbestemt. En innarbeidet rettighet er ikke like sikker som en registrert rettighet. En rettighet til et fellesskapsvaremerke i mange varemerkeklasser er bedre enn retten til ett varemerke i en begrenset klasse. Dessverre finnes det eksempler på vellykkede franchisekjeder som har måttet endre varemerket fordi det først anvendte varemerket ikke kunne registreres.

5 Varer og tjenester som franchisetageren må kjøpe eller leie

Det er altså ikke uvanlig innenfor franchise at man krever at alle franchisetagere skal kjøpe inn og videreselge de varer franchisegiver foreskriver. For å opprettholde kvaliteten på kjeden krever franchisegiver ofte at franchisetagerne kjøper disse varene hos visse, godkjente leverandører. Av og til må enkelte tjenester eller fasiliteter også finnes innenfor rekkevidde. For eksempel kan det forekomme krav om at franchisetager leier en bestemt bil til salg av varer. Ingen av disse kravene er ulovlige eller uvanlige, men man bør – for ordens skyld – informere om dette før avtale inngås mellom franchisegiver og franchi-setager.

6 Informasjon om konkurranseforbud

Mange franchisesystemer er vanskelige å beskytte mot konkurranse. Hvordan er det mulig å beskytte kunnskapen om hvordan man steker eller griller en hamburger? Vel, oppskrif­ten på sausen kan man til en viss grad beskytte. Men lovgiver mener at oppbyggingen av franchisekjeder er såpass nyttig for entreprenørskapet at det er tillatt med konkurransefor­bud innenfor franchise. Det er derfor lov å bli enige om et absolutt konkurranseforbud for franchisetager i avtaleperioden og et begrenset forbud etter avtaleperioden for maksimalt ett år.

Et konkurranseforbud betyr vanligvis at franchisetager ikke kan bedrive virksomhet eller overhodet være involvert i virksomhet som kan anses å konkurrere med det aktuelle franchisesystemet. I avtaleperioden er dette så godt som en selvfølge, fordi det ville være illojalt å drive virksomhet i konkurranse med den man har inngått avtale med og dessuten dreie franchisetagers fokus i uønsket retning. Forbudet som gjelder etter avtaleperioden er til for å beskytte franchisesystemet og franchisetageren som eventuelt tar over virksom­heten fra den første franchisetageren. I et slikt tilfelle tillater loven en beskyttet tid på ett år, hvor den første franchisetageren må holde seg borte fra det stedet hvor han eller hun drev sin virksomhet. Hvis franchisegiveren ønsker et konkurranseforbud, må det opplyses om dette i forkant av at den potensielle franchisetageren skriver under på franchiseavtalen.

7 Informasjon om avtaletiden og om forandringer, forlengelse og opphør

I det seneste gruppeunntaket for vertikale avtaler har den lengste avtaleperioden – av praktiske årsaker – blitt begrenset til fem år. Alle varianter forekommer imidlertid i prak­sis, alt fra «inntil videre-kontrakter» til tidsbegrensede avtaler på ett, tre og fem år eller gjensidige oppsigelsestider på opptil fem år. En avtale skal ikke, og kan normalt ikke, forandres i avtaleperioden. Innenfor franchise er det likevel mer en regel enn et unntak at franchisegiver har rett til å gjøre endringer i instruksjonene i driftshåndboken, så lenge disse ikke påvirker hovedformålet med franchisen eller påfører ekstrakostnader for franchisetagerne.

For å unngå tvister om dette kan man innføre en rettighet for franchisetagere til å si opp avtalen innen 30 dager fra en endring, dersom den kan anses som «vesentlig». Øvrige regler, som oppsigelse ved for eksempel konkurs, bør også tas med under dette punktet.

Endelig vil den potensielle franchisetageren være interessert i å vite hvordan han skal kunne få forlengelse av sin avtale når den første perioden er over. I de fleste svenske og norske franchiseavtaler gis franchisetager rett til å signere en ny avtale ved utgangen av den nåværende. Franchisegiver stiller normalt visse vilkår i forbindelse med en slik for­nyelse. De økonomiske konsekvensene av en oppsigelse må belyses, som for eksempel at franchisetageren ikke får noen goodwill-erstatning for det arbeidet han har lagt ned i oppbyggingen av en kundebase. Det bør også opplyses om eventuelle bøter man kan bli tvunget til å betale dersom oppsigelsen skyldes vesentlig avtalebrudd.

8 Informasjon om tvisteløsning

De vanligste formene for tvisteløsning skjer via de alminnelige domstoler eller ved voldgift. Franchisegiver må informere om hvordan man løser konflikter og hvordan kostnadsansva­ret ved tvisteløsning skal fordeles mellom partene. Ved bruk av offentlig domstol er regelen at taperen betaler omkostningene. Hvis du derimot velger voldgift, er det mulig å fordele kostnadene annerledes om det avtales i forkant.

Det er ofte i franchisegivers interesse at tvister avgjøres raskt og med riktig kompetanse, og franchisegiver kan begrense saksomkostningene for franchisetager ved å presisere dette i voldgiftsavtalen med franchisetager. Begrensningen kan innebære at franchisetager kun risikerer å måtte betale et grunnbeløp om vedkommende taper voldgiftssaken.

Ingenting er til hinder for at man opplyser om mer enn det som er nevnt her. Tanken bak informasjonen er at franchisetager skal være så opplyst som mulig når han eller hun bestemmer seg for å signere en franchiseavtale. Selv ved overføring av eksisterende fran­chise til en ny franchisetager, godkjent av franchisegiver, skal informasjonen gis.

 


42 Det er viktig å presisere at retten til rabatter, bonus og andre leverandørutbetalinger mellom partene og evt. bestemmelsesrett hva angår fordeling, med fordel bør beskrives klart i franchiseavtalen og tilsvarende klart i forhåndsopplysningene.

Kontakt oss
Kontakt oss

Kontakt oss

Kontakt oss gjerne med dine spørsmål!
  • Dette feltet er for valideringsformål og skal stå uendret.