Rettigheter

Selve objektet eller rettigheten som franchisetageren får, bør beskrives så nøyaktig som mulig. Det bør utdypes om det er en pizzarestaurant eller en kafé og gjerne om det kan forventes en utvikling i den ene eller annen retning franchisegiver er berettiget til å foreta en gang i fremtiden. Man kan også avklare ytterligere ved å spesifisere at det dreier seg om en kveldsåpen enhet, og at det ikke stilles krav til å holde åpent om morgenen. Vanligvis ønsker en franchisegiver å dekke hele det geografiske markedet. Det er derfor viktig å presisere hvilket område franchisetageren kan operere i. Man bør også være tydelig ved­rørende spørsmål om franchisetageren har eksklusivitet i sitt markedsområde, eller om den er delt og evt. bare i noen oppstartsår eller i hele avtalens løpetid.

Bruk av varemerker og selskapsbetegnelser og eventuelle begrensninger må stå sen­tralt i rettighetsbeskrivelsene. Vi viser til tidligere gjennomgang av disse forhold.

Ikke sjelden ser vi at konseptet utvikler seg vesentlig over tid, men at avtalen mellom partene ikke har tatt tilstrekkelig høyde for de praktiske endringer i driften av kjeden i forhold til i oppstartsfasen. Dette kan for eksempel gjelde franchisetagers rett til å etablere flere lokale enheter. Mange av problematikkene rundt cluster-drift, som ofte er av samarbeids-messig art, kunne trolig vært unngått om slik drift hadde vært regulert i form av en gjennom­arbeidet cluster-avtale, som må tiltres ved drift av mer enn én lokasjon eller tjeneste franchise. Også rett til bytte av profil i tilfeller der franchisegiver disponerer flere ulike franchiser, bør med fordel spesialreguleres for å skape forutberegnelighet mellom partene.

Det diskuteres fra tid til annen om franchisegiver har rett til å etablere og benytte nytt vare­merke. Endel av denne diskusjonen går også på evt. hvor vid endringsadgang franchise­giver måtte ha til varemerket i franchisen. Felles for disse tilfeller vil være hvordan disse forhold er formulert i franchiseavtalen. Er det i avtalen beskrevet at franchisegiver for all fremtid ikke skal ha rett til å endre varemerket og at dette varemerket er uforanderlig, vil det nok være vanskelig å påstå en endringsrett, med mindre man skulle se for seg at dette etter lang tid skulle fremstå som så urimelig at avtaleloven § 36 skulle kunne få anven­delse og dette fremtrer som vanskelig. Slike formuleringer er lite tilrådelige og nok lite forekommende, men er omtalt i internasjonale sammenhenger. Om et konsept defineres som en sammensetning av enkeltelementer til en helhet, der helheten representerer en måte å utøve forretningsvirksomhet på, og man ser hen til definisjonen av «franchise», slik som angitt i KfO 4078/88 EC Art. 1 (3) (a), første ledd43, ser man at varemerker inn­går i definisjonen av begrepet franchise. Begrepet forretningskonsepter brukes om «sum­men av praktiske ferdigheter, erfaringer, kjennetegn, utstyr m.v».44 I någjeldende KfO 330/2010 om vertikalt samarbeid, Art. 1 G, er knowhow definert som en mengde «upatentert praktisk viten» og nærmere utdypet i Retningslinjer avsnitt 43 der det fremgår at «franchiseavtaler omfatter lisenser på intellektuelle eiendomsrettigheter vedrørende varemerker eller logoer og knowhow med henblikk på anvendelse og distribusjon av varer eller levering av tjenesteytelser». Også i norsk konsulentpraksis innenfor franchise anerkjennes varemerket å utgjøre endel av franchisepakken/dokumentasjonen45.

Det kan foreløpig konkluderes med at et franchisekonsept inneholder flere elementer, deriblant varemerker.

Det er anerkjent innen franchise at franchisegiver både har rett og plikt til å utvikle konsep­tet. Motsatsen til manglende utvikling vil kunne være stagnasjon med hensyn til markeds- og konkurransetilpasning og vil i verste fall representere mislighold av franchisegivers plikter.

Om man skulle mene at konseptet skulle utvikles, men ikke varemerker, som vitterlig er endel av konseptet, måtte dette tydelig blitt uttrykt. Det har dog aldri vært intensjonen da avtalen ble laget og ville bryte helt med bakgrunnsretten innen franchise. Franchise inneholder ele­menter av lisensrettigheter, og det foretas undertiden forvekslinger som leder til misforståel­ser. Benyttelse av varemerker tilhørende franchisegiver er helt ordinært innen franchise, men tilsvarende uvanlig innenfor en lisensavtale med mindre det er tale om en lisens til nettopp varemerker alene. Dette fordi franchise er en metode for å markedsføre varer eller tjenester, mens lisens relateres mer mot produksjonsstadiet for varer. Franchisetagere har plikt til å følge et franchisekonsept slik det til enhver tid er angitt fra franchisegiver.

Det kan spørres om fra hvilket tidspunkt en endring av varemerke kan påberopes. Dette vil – som for konseptendringer ellers – måtte gjelde fra dette er bekjentgjort i håndbøker/ retningslinjer fra franchisegiver til franchisetagerne.

Vi kan sammenfatte som følger:

Franchisetagere vil i de fleste franchiseavtaler ha både rett og plikt til å følge konsep­tet, og derved sammenfattes pliktspørsmålet vedrørende endringsrett av varemerker. Franchisegiver eier konseptet og herunder varemerker. Konseptet har franchisegiver rett og plikt til å videreutvikle, og franchisetager har rett og plikt til å følge konseptet slik dette til enhver tid er utformet.


43 «I denne forordning forstaas ved : a) ‘franchise’ en helhed af industrielle eller intellektuelle ejendoms-rettigheder til varemærker, varenavne, butiksskilte, brugsmønstre, mønstre, ophavsret, knowhow eller patenter, som benyttes ved salg af varer eller levering af tjenesteydelser til den endelige bruger».

44 Stenvik s. 502 med videre henvisninger til Christina Helgesson: Konceptskydd i tjänsteföretag, Stockholm.

45 Slik Børge Nilssen, Franchise, s. 32 og 33, som regner opp «varemerke og profilering» som endel av hva franchisepakken bør inneholde.

Kontakt oss
Kontakt oss

Kontakt oss

Kontakt oss gjerne med dine spørsmål!
  • Dette feltet er for valideringsformål og skal stå uendret.