For mange er franchise et ganske diffust begrep. Til tross for at både svensk og internasjonalt næringsliv er fullt av foretak som bruker franchise som metode, misoppfattes det ofte hvordan det hele henger sammen. Vi vil derfor begynne med å utrede litt om begrepene sett fra to perspektiver.

Fra Franchisegiverens perspektiv

For den som har en velfungerende og lønnsom forretningsvirksomhet, er det jo ikke uvanlig at vedkommende vil ekspandere og la virksomheten vokse. Det kan dreie seg om å sette opp en ny butikk, en ny fabrikk eller et nytt salgskontor. I svært mange tilfeller innebærer det å gjøre en investering på et nytt sted samt å la en eller annen ansatt drive det nye stedet.

For den som vil ekspandere, gir franchise en mulighet for å utvikle vedkommendes forretningsidé uten å måtte gjøre investeringen selv og uten å ha personalansvar osv. for de nye enhetene som settes opp. Ved å forpakte og tilby sin forretningsidé til andre, kan eieren ekspandere med franchisetakere som må betale en leie for tilgangen til forretningsidéen og konseptet. På den måten kan franchisegiveren ekspandere og/eller beskytte distribusjonen av sine produkter og/eller kun tjene penger på å leie ut forretningsidéen. Franchisegiveren kan tjene pengene sine på en eller flere av følgende måter:

  • Inngangsavgift, førsteavgift ved franchisetakerens start
  • Franchiseavgift eller leie av forretningskonseptet
  • Varepåslag på de varene franchisegiveren selger til franchisetakeren
  • Deling av provisjoner eller andre inntekter

Det er altså en franchisegiver som eier et forretningskonsept, og som tilbyr andre å leie konseptet til egen forretningsvirksomhet.

Fra franchisetakerens perspektiv

Den som skal starte et eget foretak, kan selvsagt bygge opp foretaket sitt på vanlig måte og derved gjøre sine egne feil. Et alternativ er å leie et nøkkelferdig og dokumentert fremgangsrikt forretningskonsept. Franchising kan sammenlignes med å leie et forretningskonsept som er prøvd, og der det finnes instruksjoner og løpende rådgivning for hvordan forretningskonseptet skal drives.

 Det kan også være et foretak som vil komplettere sin øvrige virksomhet med et nytt forretningskonsept. Et stort restaurantforetak som vil komplettere sitt konsepttilbud, blir franchisetaker hos en fastfood-franchise. Et forsikringsselskap som vil utvide sin produktportefølje, leier et konsept av et annet forsikringsselskap.

Franchising er altså en samarbeidsform mellom eiermessig uberoende parter. Den ene, franchisegiveren, eier et velprøvd og lønnsomt forretningskonsept og leier ut forretningskonseptet til en franchisetaker. Den andre, franchisetakeren, driver eget foretak, og istedenfor å drive et eget forretningskonsept leier vedkommende forretningskonseptet av franchisegiveren og etablerer et ledd i en kjede av foretak som driver samme forretningskonseptet.

 

Hva er da forskjellen sammenlignet med andre kjedeformer? Les videre under "Andre samarbeidsformer"