5 argumenter fra franchisegiverens perspektiv
5 argumenter for å ekspandere med franchising sett fra franchisegiverens perspektiv.
1. Lavere kapitalbehov
En ekspansjon fører praktisk sett alltid til et høyere kapitalbehov. Lager, inventar, kundefordringer og førstegangskostnader binder kapital og koster penger. I en franchise er det normalt og i alle fall alltid i høyere grad franchisetakeren som investerer. Dermed unngår franchisegiveren en like høy kapitalbinding.
2. Lavere risiko
Den forretningsrisikoen som oppstår ved en ekspansjon med franchisetakere, kan deles opp i tre deler. Den rent finansielle risikoen tas ofte primært av franchisetakeren. Skulle virksomheten gå med tap, er det franchisetakerens selskap som rammes umiddelbart.
3. Raskere ekspansjon
At det går raskere å ekspandere, er et ofte nevnt argument for franchising. At det er en raskere måte, henger sammen med at franchisegiveren ikke kun slipper kapitalbindingen, men også utnytter den ofte uovertrufne kraften i en nygründers ambisjon om fremdrift. Den motivasjonen man finner hos den som skal eller nettopp har startet sin virksomhet, er en voldsom kraft som savner sidestykke i noe annet. Denne kraften bærer kjeden fremover i de innledende oppbyggingsårene og er vanskelig eller umulig å få til i en ekspansjon med filialer og ansatte.
4. Lokal motivasjon – Mulighet og risiko
De fleste er enige om at en egengründer har en høyere motivasjonsgrad enn en ansatt. Og det argumentet som oftest blir fremført, er at motivasjonen er sterk fordi egengründeren har mulighet til å øke sin gevinst. Dette er selvsagt riktig, men den høye motivasjonsgraden bygger på en vesentlig sterkere grunn enn dét.
Muligheten for å tjene mer penger kan også bygges inn i et ansettelsesforhold med hjelp av provisjoner og bonus. Risikoen for å tape penger er dog unik for foretaket og kan ikke legges inn i en ansettelse.
Den finansielle risikoen er påtakelig i alt som foretas og ikke bare for gründeren selv, men også for hans/hennes familie. Det betyr at presset på gründeren om ikke å mislykkes, stadig er til stede og ikke bare når man er på jobb. At risikoen altså er en viktig del av motivasjonen, kan man derfor lett forstå.
Den finansielle risikoen består i å miste egenkapitalen eieren setter inn i selskapet samt den sikkerheten som eieren ofte må stille for de lån foretaket har. I tillegg kommer risikoen for tapt inntekt i tider foretaket ikke har råd til å betale ut noen lønn til gründeren, noe som er svært vanlig uansett om nygründeren starter sitt foretak innen en franchise eller helt selv.
De aller fleste som blir egengründere, har en svært sterk vilje til å få fremgang og «å lykkes». Målet på hva det innebærer å lykkes, varierer likevel fra person til person. Fremgangen måles ikke kun i penger selv om penger alltid er en del av regnestykket. Men å være fremgangsrik og lykkes gir en tilfredsstillelse og en personlig prestisje som ikke bør undervurderes som motivasjonsfaktor.
Den andre siden av mynten er jo da selvsagt risikoen for å mislykkes. Å mislykkes i sitt foretak og kanskje tvinges til å slå selskapet konkurs, er en uhyggelig tanke. Synet på konkurs er hos svært mange at dét er det definitive feilslaget
Kombinasjonen av gründerens mulighet for å lykkes samt risikoen for et feilslag er trolig to av de viktigste motivasjonsfaktorene i alle slags egenforetak. Dette gjelder selvsagt også gründere i en franchisekjede.
5. Effektiv arbeidsfordeling gir mindre administrasjon og mindre risiko
Tanken om å ekspandere via franchising er jo ikke samtidig å ekspandere den sentrale administrasjonen. Tvert om gir franchising en mulighet for ekspandere uten å bygge opp en omfattende administrasjon. Forutsetningen er dog at man allerede fra starten finner frem til den naturlige arbeidsfordelingen mellom franchisegivere og franchisetakere.
Arbeidsfordelingen har to grunnprinsipper. Franchisetakeren skal gjøre slike ting som krever daglig nærvær og innsikt i daglige detaljer. Franchisegiveren skal gjøre slike ting som går an å gjøre for mange samtidig. Det er denne arbeidsfordelingen som gjør at franchisegiveren kan ekspandere med en betydelig mindre sentraladministrasjon.