Færre konkurser

I løpet av de siste 15 årene har en rekke svenske og utenlandske undersøkelser vist det samme resultatet; franchiseforetak har færre konkurser enn vanlige foretak. I Svenska Franchiseföreningens og Svensk Handels franchiserapport februar 2008 viser HUI at franchiseforetak har både høyere etableringstakt og færre konkurser enn vanlige foretak. Jevnført i to diagrammer ser sammenligningen slik ut.

Kilde: Rapporten Franchising i Sverige 2008. Utarbeidet av HUI på oppdrag fra Svenska Franchiseföreningen.

Kilde: Rapporten Franchising i Sverige 2008. Utarbeidet av HUI på oppdrag fra Svenska Franchiseföreningen.

De undersøkelser som har forsøkt statistisk å vise overlevelsesevnen til franchiseforetak, viser sant nok litt forskjellige prosentsatser avhengig av hvilke år som har ligget til grunn. Det som tydelig fremgår, er dog at franchiseforetak synes å ha bedre overlevelsesevne enn øvrige foretak.

Man bør selvsagt huske på at ulike bransjer har høyere og lavere avkastningsevne, og franchiseforetak finnes i mange ulike bransjer. Det er derfor naturlig at franchiseforetak i en høytavkastende bransje har bedre overlevelsesevne enn andre foretak i lavavkastende bransjer. Men ettersom statistikken viser et så entydig bilde, bør man forsøke å forstå hvorfor.

Det første man bør tenke på, er at en franchisegründer ofte i prinsippet har samme forutsetninger som andre gründere når det gjelder økonomiske tiltak. Behovet for egenkapital og sikkerheter for selskapets lån er ofte ikke annerledes enn for andre gründere. Franchisegiveren stiller sant nok i enkeltstående tilfeller opp med sikkerheter, men det er snarere et unntak enn en generell prosedyre. For de aller fleste franchisetakere gjelder de samme vilkårene som for de øvrige gründerne. Forklaringen går i stedet an å finne i det fatum at franchisetakeren kommer inn i en organisasjon særskilt tilpasset for å støtte og lede franchisetakeren forbi skjulte skjær i markedet. Følgende tre forhold kan især forklare den bedre overlevelsesevnen.

1. Utprøvd og bevist, lønnsom forretningsidé.

En franchise skal bygge på en godt testet og bevist, lønnsom forretningsidé. Alle de feil og feilberegninger som franchisegiveren har kartlagt og selv gjort, er erfaringer som franchisetakeren slipper. Forretningsideen er dokumenter i en håndbok som detaljert beskriver hvordan franchisetakeren skal starte og drive sin virksomhet. Franchisegiveren vet hvilken kapital som trengs over tid og hvilke kostnader virksomheten tåler i ulike faser i årenes løp. Dette er selvsagt forutsetninger som en vanlig gründer sjelden eller aldri har.

2. Utvalg av gründere

Alle passer ikke til å drive eget foretak. Alle har heller ikke de forutsetninger som trengs økonomisk for å kunne starte og drive et foretak. Alt dette kan virke selvsagt, men hvem kontrollerer egentlig en vanlig gründer før vedkommende starter opp virksomheten sin? De utenforstående som vurderer forutsetningene, er i så fall en bank som skal låne ut penger eller en revisor som hjelper til med kalkyler. Deres forutsetninger for dyptgående å vurdere forretningsideen, bransjen og gründeren, er sjelden spesielt gode.

En franchisegiver har en erfaring om og en kunnskap spesielt tilpasset den aktuelle forretningsideen og bransjen. Franchisegiveren har dessuten stort behov for virkelig å velge den rette gründeren. Den kommersielle risikoen som franchisegiveren tar hvis franchisetakeren går konkurs, er svært stor. Derfor legger franchisegiveren ned stor innsats for å rekruttere gründere med de rette forutsetningene. Ingen rekrutterer en gründer som skal drive virksomheten sin på egen hånd.

3. Økonomisk oppfølging og kontroll

For den som skal starte et foretak, er det ikke alltid selvsagt hvor mye kapital foretaket trenger fra start og mens reisen pågår. Gründeren må selv og ofte på usikre grunnlag lage en kapitalbehovsberegning som skal ligge til grunn for hvor mye egen og lånt kapital som trengs. Det er derfor ganske vanlig at nystartede foretak har for lite penger, det vil si er underkapitaliserte fra starten av.

Når behovet for mer penger siden oppstår, er det ikke alltid like lett å få banken til å gi mer penger enn det som var fremberegnet og lovet fra starten av. I en franchise har franchisegiveren et gedigent fundament for hvor mye kapital franchisetakeren trenger, både fra starten av og mens reisen pågår. Allerede under rekrutteringsfasen vurderes franchisekandidatene ut fra deres muligheter til å skaffe den egenkapitalen som trengs. Når det senere er på tide å søke lån til virksomheten, kan et relevant materiale bygd på gode fundamenter og tilstrekkelig egenkapital presenteres for de aktuelle bankene. Dermed skapes allerede fra starten av vesentlig bedre forutsetninger for riktig kapitalisering.

En av de viktigste årsakene til konkurser blant egengründer er at man ikke i tilstrekkelig god tid har kartlagt problemer og iverksatt tiltak. Å konstatere at foretaket ikke går godt etter en resultatrapport eller bokavslutning, er som oftest for sent. En egengründer har oftest kun sin revisor og sin bank som kritisk gransker virksomhetens resultat. Og dette skjer oftest når problemet har blitt for stort.

Det er altså en kontroll med fremoverskuende innstilling som trengs i tillegg til den vanlige resulatoppfølgingen i ettertid. En franchisegiver skal ha en velfungerende funksjon for oppfølging og kontroll av franchisetakernes økonomi. Den primære målsettingen for oppfølgingen bør være tidlig å kunne se hvordan salget kommer til å bli. Ulike bransjer har selvsagt ulike måter for å forutse salgsutviklingen, men det vesentligste ligger i tidlig å kunne se om nye tiltak må settes inn.

Ved at franchisegiveren har tilgang til utviklingen hos andre franchisetakere, kan analyser og tiltak mange ganger gjenbrukes. Ligger man tidlig i prosessen med oppfølginger av nøkkelfaktoren for et godt salg, kan tiltak gjøres i tide. Det er dette som er nøkkelen for å lykkes i motsetning til kun i ettertid og for sent å konstatere at økonomien har blitt dårlig.

Også dårlig kostnadskontroll er noe som må oppdages og korrigeres i tide. Den første tiden etter oppstarten er ofte en sensibel periode da holdningen til og kontrollen av kostnadene må etableres. Når virksomheten starter opp, har den ofte en overlikviditet som skal dekke innkjøringsfasen og eventuelle sesongvariasjoner. En overlikviditet gir ofte følelsen av trygghet, men kan av og til svært forrædersk gå over i en slapphet med kostnadene fordi det føles som man har råd. Franchisetakeren skal derfor sammen med franchisetakeren etablere og ha løpende kontroll på kostnader og likviditet.

Den erfaringen, de kontrollmetodene og muligheten for sammenligning med andre franchisetakere som franchisegiveren har, gir franchisetakeren vesentlig bedre forutsetninger enn om han/hun hadde drevet virksomheten helt på egen hånd.