Vanlige ansvarsområder for franchisetageren

Hver franchisetager må ta ansvar for sin bedrift, men også for det faktum at deres egen virksomhet er franchisekjedens felles ansikt utad mot markedet. Noen av disse ansvars­områdene kan virke åpenbare, men det råder ofte uklarhet om hvem som i virkeligheten bærer ansvaret for dem. Her er noen generelle eksempler:

• FT skal lede og drive eget foretak²⁸ i henhold til konseptet.
• FT skal selge konseptets sortiment til sluttkunde for egen regning.
• FT skal kjøpe varer av FG eller andre tildelte leverandører.
• FT skal være arbeidsgiver for sitt personell.
• FT skal håndtere hele sluttkunderelasjonen inklusive reklamasjoner.
• FT skal formidle markedets reaksjoner på produkter og markedsføring til FG.
• FT skal ivareta FGs interesser i det lokale markedet, som for eksempel deltagelse i bransjeorganisasjoner, lokale markedsføringsorganisasjoner og markedsaktiviteter.
• FT skal gjennomføre lokal markedsføring i samsvar med FGs sentrale anvisninger om markedskommunikasjon og markedsaktiviteter.
• FT skal aktivt delta i kjedens felles aktiviteter, slik som utdannelse, konferanser og lignende.
• FT skal aktivt delta i utviklingen av kjedens sortiment og markedsføring.’

Disse punktene tjener som en generell veiledning til hva vi egentlig mener med ansvars­områder. Hvert punkt i seg selv må selvsagt konkretiseres for det aktuelle konseptet. Dessuten finnes selvfølgelig konseptspesifikke områder som faller innenfor franchise-tagerens ansvarsområde. Vi illustrerer dette med et eksempel.

Eiendomsmegleren

En eiendomsmegler i et nordisk naboland eies av et stort foretak. Franchisegiveren har en rekke egne kontorer med ansatte meglere, og man ønsker nå å utvide med et stort antall franchisetagere.

Når en kontrakt for salg av eiendom er signert, må en rekke formaliteter foretas, som for eksempel betaling av kjøpesum, overtagelse av lån, tinglysningsdokumenter osv. Disse formaliteter kan selvsagt delvis utføres av franchisetageren, men de kan også utføres av franchisegiverens «avdeling for formaliteter». Raskt oppstår en rekke spørsmål vedrørende kostnader, ansvar, effektivitet og kvalitet. Disse spørsmålene er åpenbart ikke uløselige, men beslutningen om hvem som er ansvarlig vil få konsekvenser i ulike retninger og i lang tid fremover. Beslutningen vil:

• påvirke franchisegiverens og franchisetagerens økonomi
• påvirke forutsetningene for kvalitetssikring av franchisens ytelse overfor sluttbruker
• avgjøre om man utnytter stordriftsfordeler eller ikke
• påvirke hvor mye av leveransen til sluttkunde som produseres i fellesskap av franchise­giver og franchisetager.

Selvsagt kan man gjøre det på flere måter i dette tilfellet. For å kunne formulere rettigheter og plikter i håndboken og i kontrakter er det nødvendig å sette seg nøye inn i konseptet og ta stil­ling til grunnleggende problemstillinger vedrørende arbeidsfordeling mellom franchisegiver og franchisetager.

Etter nøye overveielse tok franchisegiveren beslutningen om at dennes «avdeling for formaliteter» skulle ta hånd om samtlige formaliteter knyttet til den eiendomsvirksomhet som kjedens franchisetagere drev. Bakgrunnen for denne beslutningen var at franchise­giveren ville være sikker på at de hadde kontroll over at samtlige forretninger som fant sted under deres varemerke foregikk på riktig måte. Ettersom franchisegiveren var et svært velholdent foretak, følte man at kostnadene med å opprettholde denne servicen var ubetydelige i forhold til den badwill varemerket ville måtte tåle om formalitetene i megleroppdraget skulle bli håndtert feil. Dette var riktig beslutning for dem, men et annet foretak med andre forutsetninger skulle kunne ta en annen beslutning.

Poenget med dette eksempelet er avslutningsvis at man, på en strukturert måte, bør ta opp spørsmålet om ansvarfordeling i en franchisekjede ut fra hvert konsepts unike forutsetning.

28 Det spørres noen ganger om franchisegiver kan ha eierandeler i franchisetager. Svaret er ja, men det er ikke vanlig, og eierandelen vil måtte være under 50 %. Franchisegiver må ikke avtale seg inn i bestemmende innflytelse i franchisetager, idet man da krysser grensen for at partene skal være to uavhengige virksomheter. Man kommer dessuten over i reglene om konserndannelse etter aksjeloven.