2 Konseptets lønnsomhet

All franchise går ut på å ta et bevist lønnsomt og testet forretningskonsept og etablere det med egne næringsdrivende på dertil egnede steder eller måter.¹⁵ Lønnsomheten skal deles mellom franchisegivere og franchisetagere, derfor må den være så stor at den til­fredsstiller begge parters forventninger og behov. Dersom en franchisetager like gjerne kan drive sin virksomhet utenfor et kjedesamarbeid, er det ingen grunn til å gå inn i kjeden, og en franchisegiver må derfor dokumentere en merverdi ved å delta i kjeden.

Franchise er altså ikke løsningen på et lønnsomhetsproblem. En ulønnsom virksomhet blir ikke bedre av at den spres til andre! Når man vurderer forutsetningene, bør man altså lage to kalkylemodeller, som henger sammen. Ett forslag er at man lager en franchise-tagerberegning over fem år og en franchisegiverberegning på ti år.

Til franchisetagerberegningen bør man kunne stille følgende minimumskrav om at:

• resultatet for år 1 og 2 ikke viser avskrekkende underskudd
• likviditeten ser anstendig ut for år 1 og 2
• resultatet for år 3 er tilstrekkelig høyt i forhold til franchisetagerens finansielle risiko
• år 3–5 har resultat som motiverer de første to årenes formodentlig lavere resultat.

Forholdet mellom franchisetagerens forventede risikonivå og konseptets forventede avkast­ningsevne er avgjørende for franchisetagere som vurderer å tre inn i franchisen. Risiko­nivået for franchisetageren bestemmes av hvor høy egenkapital som kreves samt hvilken sikkerhet som må stilles for den lånte kapital. Mer om dette i avsnittet Kapitalbehov.

15 Innenfor tjenestefranchise er det ikke alltid aktuelt å tildele en franchisetager en adresse eller et markedsområde, og man ser derfor klare skiller til franchiser vedr. salg av varer.