Motvillighet og kritikk

Franchisetager stiller seg kritisk til system og produkter

Det finnes alltid folk som har lett for å kritisere. En franchisetager som begynner å klage så snart den første forsendelsen har ankommet, bør man se opp for.

Det beste man kan gjøre som franchisegiver, er å ta tak i problemet øyeblikkelig. Diskuter med franchisetageren og avtal spillereglene. Det er franchisegiveren som bestemmer kvalitets­nivået i kjeden, og en franchisetager som ikke er enig, bør oppsøke en annen kjede. Hvis en franchisekjede velger å selge produkter fra et tydelig lavprissortiment, bør ikke den enkelte franchisetager klage over kvaliteten og nekte å selge eller komme med forslag til kvalitetsforbedringer. Hvis franchisetageren begynner med å klage på startpakken, og etter formaning ikke innretter seg etter dette, bør franchisegiveren vurdere å avslutte for­holdet før det har begynt.

Franchisetager bytter ikke IT-system

I dette eksempelet har franchisesystemet behov for å fornye sitt IT-system. Franchise giveren ønsker å binde sammen virksomheten og skape det man lenge har trengt til kommunikasjon og evaluering av regnskapstall o.l. Alle franchisetagere mener dette er en positiv endring, men noen få påpeker at fornyelsen ikke må medføre ekstra kostnader.

Som franchisegiver bør man aldri pålegge ekstra kostnader utover det som er beskrevet i franchiseavtalen. Selv om avtalen inneholder en rett til å gjøre tilføyelser og endringer i Håndboken, kan det ikke tolkes slik at det er tillatt å øke kostnadene for franchisetageren gjennom tillegg eller endringer. I denne sammenheng kan man ikke engang bruke en rimelighetsvurdering. Selv ikke den minste kostnadsøkning kan pålegges gjennom en endring i Håndbokens tekst, med mindre dette er klart hjemlet i franchiseavtalen.

Derfor bør franchisegiver være meget tydelig med hensyn til hva som kan kreves av franchisetagere i løpet av kontraktsperioden. Hvis man ønsker å kunne endre logoen, eller legge til nye varemerker, bør dette fremgå av avtalen.⁷⁰ Det bør også være klart at franchisetager har plikt til å innføre disse «for egen regning».

Franchisetager nekter å bytte skilter

Et grunnleggende krav i det første gruppeunntaket for franchiseavtaler var at man handlet under en felles identitet.⁷¹ Til tross for dette finnes det kjeder som har dobbel identitet ved at et lokalt navn tillates ved siden av kjedens identitet. Dette er i og for seg mest vanlig i frivillige kjeder, men forekommer også innenfor franchise.

I tilfeller hvor franchisegivere har forlangt det lokale navnet fjernet for å få en felles identitet, har det forekommet at franchisetagere har vært uenige. Dette som følge av at deres egne firmanavn har vært bedre kjent på det lokale stedet. Som franchisegiver bør man ta seg tid til å forklare, på en pedagogisk måte, at det ikke handler om «dette stedet», men en felles kjede som kunder skal kunne gjenkjenne uansett hvor de kommer fra. Man kan imidlertid – som en løsning – tillate en tidsbegrenset utfasing av det lokale navnet.

Franchisetager ønsker ikke TV-reklame

Når en franchisekjede vokser både omsetningsmessig og geografisk, er man sannsynlig­vis på et nivå der man begynner med TV-reklame. Dersom markedsføringsavgiften ikke dekker denne kostnaden, er det ikke nok at franchisegiver endrer Håndboken og dermed skaffer seg en rett til å kreve ekstra penger fra franchisetagerne.

Løsningen er i stedet å forklare overfor samtlige franchisetagere at dersom det er ønskelig at kjeden skal annonsere på TV, må alle bidra med mer penger. I en løpende avtaleperiode kan man ikke tvinge de som nekter, men man kan forhøye markedsførings­avgiften i fremtidige avtaler, slik at kostnadene for TV-annonseringen dekkes. Det er ikke uvanlig at øremerkede leverandørmidler benyttes til TV-reklame, og man ser igjen at størrelsen på slike leverandørbidrag vil kunne ha nær sammenheng med leverandørens opplevelse av kjedens kjøpslojalitet, jf. drøftelsene over der franchisetagerne benytter andre innkjøpskanaler enn de konseptet forutsetter.

Franchisetager nekter å følge sortimentet

Det er alltid en franchisetager som «vet bedre» enn franchisegiver. Et typisk tilfelle er franchisetageren som forteller franchisegiver at det foreskrevne sortiment ikke fungerer i «byen vår». Vedkommende sier også at han trenger X og Y, og at han definitivt ikke kan selge Z. I slike tilfeller finnes det flere måter å løse problemet på.

Én måte er å ha fleksibilitet i sortimentet. Hvordan kan det være slik at X og Y ikke er nødvendig overalt, hvis en annen franchisetager «må» ha det? Kanskje burde man prøve det overalt? For å være tydelig kan man også kreve at franchisetager har et visst antall eksemplarer av Z, bare for å vise at alle må ha full bredde i sortimentet. Jo mer enhetlig sortimentet er, desto mer enhetlig vil franchisekjeden bli oppfattet. Dersom forbrukeren går inn i en butikk i Moss og finner X og Y, forventer vedkommende å finne dette også i butikken i Ålesund.

70 Rent teknisk vil det kunne fremgå av en avtales definisjon av «franchisekonsept» at dette også omfatter kjennetegn/varemerker og at konseptet kan bli gjenstand for endringer.

71 Se KfO 4087/88 Art. 1 nr. 3 b, som forutsetter at «avtalen skal minst omfatte» forpliktelsen til bruk av et «felles navn».