Regler etter at avtalen har opphørt

For et franchisesystem er det viktig at en franchisetager som har sluttet – uansett årsak – ikke lenger hevder å være endel av systemet, eller tillates å operere på en måte som kan lede publikum til å tro det. Franchiseavtalen bør derfor ha klare regler for det man gjerne kaller av-identifisering ved avtalens opphør. Franchiseavtalen kan med fordel henvise til Håndboken, hvor man har en ferdig sjekkliste på hva som skal gjøres i form av av-identifisering. Butikkene skal ta ned fasadeskilt og eventuelt bytte innredning, ompro­grammere kassaterminaler, stenge forbindelsen fra franchisegivers server til franchise-tagers e-post og fjerne tilgang til håndbok og intranett. Alt materiale med franchisegivers varemerke skal straks returneres til franchisegiver eller ødelegges. Bruk av slikt mate­riale utgjør en overtredelse mot varemerket, fordi retten til å bruke merket er knyttet til franchiseavtalens gyldighet.

Det kan være klokt av franchisegiver å inkludere en klausul som gir franchisegiveren rett til å kjøpe tilbake varer og eventuell innredning som omfattes av franchisesystemet. Vanligvis legger man opp til at et slikt tilbakekjøp skal skje til markedspris eller den laveste anskaffelsesverdi. Det bør iakttas at franchisetager ikke skal måtte gi fra seg verdier gratis i slike tilfeller, og slike klausuler vil kunne bli sensurert til det rimelige av domstolene.⁵⁵

Et særlig tema er franchisegivers rett til å overta leiekontrakter ved opphør av franchisen. Dersom det ikke foreligger konkurranseklausuler som vil hindre en franchisetager i å starte opp i de samme lokaler, vil klausuler som gir franchisegiver rett til vederlagsfritt å overta leieforholdet neppe være gyldige.⁵⁶ Det bør være et ledende og generelt synspunkt at franchisetager ikke bør bindes sterkere inn enn hva som er nødvendig av hensyn til drift av franchisekonseptet, herunder hensynene til identitet og eller omdømme.

Siden bestemmelser vedrørende taushetsplikt og kopiforbud ikke trenger å være tids­begrenset, bør disse tas med i dette kapitlet og skrives slik at de blir livsvarige eller inntil franchisegiver finner å kunne oppheve klausulene. Lojalitetsplikter vil nødvendigvis være strengere under et løpende samarbeid enn etter opphør, men det kan anbefales å reflek­tere nærmere over slike klausuler i avtalen.

En annen bestemmelse som gjelder i avtaleperioden er forbudet mot konkurranse.

I henhold til gruppeunntaket (der dette får anvendelse) kan en franchisegiver pålegge et konkurranseforbud også etter avtaleperioden overfor franchisetager. Et slikt forbud overfor franchisetager kan imidlertid gjelde bare i ett år fra avtalens utløp og er begrenset til lokalene og området hvor franchisetageren har drevet sin virksomhet i avtaleperioden og bare i den grad dette er nødvendig av hensyn til beskyttelse av den knowhow som er overført fra franchisegiver. Større frihet vil franchisegiver ha til å legge konkurranse­restriksjoner på franchisetagers eier og daglige leder, og med hensyn til disse kan det være formålstjenlig å knytte en sanksjon til overtredelse i form av konvensjonalbøter.

Hovedaksjonær i franchisetager vil ikke alltid kunne stoppes via en midlertid forføy­ning trass brudd på konkurranseklausul, og en konvensjonalbot vil derfor kunne være et middel til avskrekkelse og uansett medføre at en egen etterfølgende domstolsbehandling for fastsettelse av et økonomisk tap kan bli unødvendig.⁵⁷

55 Se fra rettspraksis bl.a. LB-2006-173136 og ankesaken i Høyesterett inntatt i Rt-2008-1170. Om rimelighetssensur: Se f.eks. LB-2002-4028.

56 Se Lars G. Norheim i Tidsskrift for Forretningsjus 1995, s. 22, pkt. 3.5.2.

57 Se illustrasjon: LB-2013-38253.