Forholdet til tredjepart
I kapittel 15, Rettslige reguleringer av franchise, skriver vi om mellommannsretten. Dette innebærer blant annet at man i næringslivet av og til benytter seg av mellommenn for å skape en visjon om at virksomheten er større enn den egentlig er. Franchise tilhører denne gruppen. Franchisegiver leier ut et forretningskonsept og retten til å bruke et varemerke. På den måten får man en gruppe næringsdrivende som opptrer som om de tilhørte samme selskap i den forstand at det er lite som skiller franchise og egeneid drift for sluttkunden. I de fleste tilfeller er franchisegiveren glad for at det oppfattes slik, men det finnes også tilfeller hvor dette ikke er ønskelig. Når varer bestilles av franchisetager, vil franchisegiver unngå å bli betalingsansvarlig. Hvis franchisetageren får problemer med en ansatt, ønsker ikke franchisegiveren å risikere å få et søksmål mot seg.
Det er derfor nødvendig med et kapittel i franchiseavtalen hvor det klart slås fast at franchisegiveren og franchisetageren er to uavhengige parter som ikke har noe ansvar overfor den andre der det ikke fremgår av avtalen.
I franchiseavtaler tildeles imidlertid franchisegiver ofte fullmakt til å gjennomføre innkjøpsforhandlinger på vegne av samtlige franchisetagere i kjeden50.
Man bør også avklare hvordan franchisetageren skal markere sin uavhengighet utad for å unngå misforståelser. I aksjeloven er det et minstekrav til at alle aksjeselskaper – på sine brev, fakturaer, pakksedler og nettsteder – må oppgi organisasjonens firmanavn, hovedkontorets adresse og organisasjonsnummer. I franchiseavtalen bør man også skrive noe om hva man skal gjøre hvis det oppstår misforståelser.
50 Slike forhandlings- og avtalefullmakter har gode grunner for seg, men vi har sett at de i praksis har blitt bestridt av franchisetagere. Det er derfor viktig at fullmakten er klart formulert.
