Ingen eller utilstrekkelig informasjon

Hvis franchisegiveren ikke gir tilstrekkelig med informasjon, kan han, som nevnt, bli dømt for dette av Marknadsdomstolen etter den svenske ordningen. Retten kan pålegge franchisegiver å gi aktuell informasjon – ikke bare til den som ba om det, men også for fremtidige franchisetagere. Dersom franchisegiver likevel ikke gir informasjonen, kan domstolen, som straff, ilegge bøter.

Slike bøter tilfaller staten og er ikke en erstatning til den rammede. Loven avsluttes med formaliteter av typen hvem som kan forta en handling og hvor. I Norge vil brudd på opplysningsplikt kunne bli fanget opp av avtaleloven § 33 evt. § 36 og supplert av læren om bristende forutsetninger. Sanksjonen etter norsk rett vil derfor kunne være tilsideset­telse av eller sensurering til det domstolen anser som det rimelige av avtalevilkår eller fastsette ugyldighet av hele eller deler av avtalen og eventuelt erstatning for skadelidte.

Avsluttende råd

Et godt råd i forbindelse med krav til forhåndsinformasjon er å være oppmerksom på en franchisegiver som ikke gir informasjon. Det hjelper ikke stort for en potensiell franchise-tager å gå til domstolene. Det er bedre å ta helt avstand fra en slik franchisegiver og heller søke opp en ny franchisegiver i et franchisesystem hvor de er stolte av å gi informasjon og etterleve de lojalitetsprinsipper som skal herske i et franchiseforhold.

Lovforslag og tanker om beskyttelse av franchisetagere i USA

I California er det pr. juni 2015 fremsatt endringsforslag som i skrivende stund ikke er vedtatt av Senatet i California eller av guvernøren, men vi finner det av interesse å ori­entere om de strømninger vi ser ulike steder om økt beskyttelse av franchisetagers ret­tigheter via positiv lovgivning. California Franchise Relations Act forbyr, som de fleste statlige franchise-lovene i USA, allerede en franchisegiver å avslutte en franchise med en franchisetager uten (good cause) «god grunn» og med en 30-dagers varselperiode.

Lovendringsforslaget i AB 525 ville endre definisjonen av «god grunn» til å konsentre­res om en franchisetagers vesentlige unnlatelse av å overholde franchisekonseptet.

Forslaget ville gjøre det ulovlig å hindre en franchisetager i å selge sin avtale til en per­son som er kvalifisert i henhold til franchisegivers gjeldende standarder for godkjenning av nye franchisetagere.

Den nye loven vil kreve at en franchisegiver som bryter franchiseloven (inkludert avta­lens bestemmelser om termineringspriser, overførings- eller fornyelsesbestemmelser), enten gjeninnsetter franchisetager og betaler alle økonomiske tap som er en konsekvens av overtredelsene, eller til å betale franchisetager markedsverdi av den lokale franchisen, inkludert eiendeler.

En tidlig versjon av AB 525 forbød en franchisegiver, ikke å fornye en franchise avtale med mindre franchisetageren hadde mislyktes i hovedsak i samsvar med gjennomføring av franchisekonseptet, som ville ha potensielt skapt evig franchise-forlengelse av avtale­forholdet. Denne bestemmelsen er i dag tatt ut, men kan oppstå i Senatet. Bare én annen stat, New Jersey, har en tilsvarende bestemmelse.

Sammenholdt med norske forhold er det vanskelig å se behov for en beskyttelseslovgiv­ning i franchisetagers favør – og i hvert fall etter mønster fra californisk rett. Rettspraksis preges ikke av mange konflikter i Norge. Norsk bakgrunnsrett synes dessuten i tilstrekkelig grad å ivareta klarhetsbehovene for aktørene på det aktuelle rettsområdet. Særlig gjelder dette dersom advokatstanden våkent utfyller hullene i franchiseavtalen med håndbøker og evt. sideavtaler, for å balansere ut uklare områder, herunder partenes rettigheter og plikter.