Konkurranseretten

Dette er loven som skal sikre at vi har en sunn konkurranse i markedet. Dersom konkur­ransen svekkes gjennom ulike typer av samarbeid, kan avtaler mellom partene bli erklært ugyldige, staten kan pålegge bøter av betydelig størrelse, og berørte konkurrenter kan kreve kompensasjon.

Den nåværende konkurranseloven trådte i kraft i Norge i 2004. Den svenske og norske konkurranseloven er basert på Roma-traktaten, som i stor grad er basert på den amerikanske konkurranseretten. I forbindelse med at Sverige vedtok den europeiske konkurranseloven og Norge inngikk EØS-avtalen, omfavnet vi samtidig et regelverk fra EU med noen unntaks­løsninger. Foretak som drev konkurransehemmende virksomhet kunne søke om individu­elle fritak fra konkurranseloven hos Konkurransetilsynet. Hvis den konkurransehemmende virksomheten var av en bestemt type, kunne den være gjenstand for et såkalt gruppeunntak.

I forbindelse med innføringen av konkurranseloven ble et gruppeunntak for franchise­avtaler innlemmet i svensk og norsk lov. Dette gruppeunntaket³⁷ inneholdt en svart liste som beskrev klausuler som ikke fikk forekomme i franchiseavtaler, en hvit liste som beskrev klausuler som det var ønskelig å ta med og en grå liste som beskrev klausuler som det iblant kunne være på sin plass å inkludere. Gruppeunntaket for franchiseavtaler var fel­les for hele EU og førte til at europeiske franchiseavtaler begynte å inneholde de samme reguleringer og kunne tolkes på samme måte. Etter hvert ble gruppeunntakene mange, og kommisjonen mente at en innstramming var nødvendig. På slutten av 1990-tallet slo man derfor sammen en rekke gruppeunntak til det nye gruppeunntaket for vertikalt samarbeid, som inkluderer franchisesamarbeid, i KfO 2790/99.

Det nå gjeldende gruppeunntaket norsk forskrift den 31.10.2010.³⁸ Forskriften er en direkte oversettelse av den europeiske forordningsteksten og er derfor bygget opp på samme måte som Europa-lovgivningen. Gruppeunntaket begynner med en «preambel» som kan sies å være en forklarende innledning til forordningsteksten. Innledningen består av 17 punkter som danner grunnlaget for hvorfor særbestemmelsen ble innført og hvordan lovgiver har tenkt. Deretter kommer selve lovteksten i form av 13 artikler. Disse kan være vanskelige å tolke, da det brukes doble nektelser og unntak fra unntakene, som vi ikke er vant til i norsk lovtekst. Den svenske og norske oversettelsen er dessverre ikke mye enklere å tolke, fordi oversetteren er bundet av originaltekster og dermed forhindret fra å benytte språklige forenklinger. Avslutningsvis nevnes at det kommer retningslinjer (guidelines) fra EU i punktform til de gruppeunntak som hittil er vedtatt, som med en forklarende tekst angir hvordan artiklene bør anvendes.

37 KfO 4087/88.

38 FOR-2010-06-21-898 (KfO 330/2010).