Ulike samarbeidsformer

Det finnes flere ulike typer av kjeder som består av enkeltforetak som samarbeider. Disse kan på utsiden ligne franchisekjeder, noe som iblant leder til misforståelser. Derfor tar vi her opp noe om andre samarbeidsformer og forskjellen mellom dem og franchise.

Leverandørstyrte videreforhandlerkjeder

Produsenter og distributører vil ofte skape en sikrere avsetning for sine produkter. Noen pro­dukter har et servicebehov, eksempelvis kontormaskiner eller hagemaskiner, og forhandler mot sluttkunde må derfor kunne reparere og gi service på produktene. Endel leverandører skaper et dypere samarbeid med sine videreforhandlere gjennom å utdanne dem, kanskje tilby en viss skilting og markedsføring. Videreforhandleren tjener på samarbeidet gjennom å få angitte innkjøpsfordeler, dra nytte av leverandørens varemerke og eventuelle gode omdømme, samt i påkommende tilfeller kunne ta hånd om service og eventuelle riksdekkende avtaler som leverandøren har tegnet. Leverandøren tilbyr altså ikke noe velprøvd konsept for driften av den type virksomhet videreforhandleren driver, ei heller tilbys overføring av kunnskap om kom­mersielt å utnytte en samling av erfaringer – knowhow. Leverandøren har nemlig sjelden noen erfaring i det hele tatt med å drive den aktuelle videreforhandlervirksomheten, og tilbyr bare håndtering av sine produkter som i mange tilfeller bare er endel av videreforhandlerens sorti­ment. Eksempel på videreforhandlerkjeder er bilbransjen og salg av biler eller traktorer.

Den hovedsakelige forskjellen i forhold til franchise er:

• Leverandøren tilbyr bare et konsept for salg av sitt produkt og ikke et helt konsept for drift av hele virksomheten som forhandler.
• Videreforhandleren eier sitt lokale forretningskonsept, har selv utviklet det frem­gangsrikt og leier det ikke av noen franchisegiver.
• Ulikhetene mellom videreforhandlerne kan ofte være store hva gjelder sortiment, service, varemerker og forretningskonsept.

Frivillig faghandelskjede – medlemseide kjeder

Det er vanlig med frivillige faghandelskjeder innenfor svensk og norsk handel. I Norge er det mer vanlig å betegne denne type kjeder som «medlemseide» i og med at det ofte kun er kjedemedlemmer som eier kjeden (profilhuset) eller har en klar majoritet av eier­skapet. Kjedene har ofte eksistert lenge og er ikke sjelden fremgangsrike.

Faghandelskjeder har oftest blitt dannet ved at et antall butikker i samme bransje har startet et samarbeid, ofte vedrørende felles innkjøpsforhandlinger. Man har skapt en stordriftsfordel gjennom å representere en felles og større innkjøpskraft og har slik sett kunnet forbedre inn­kjøpsvilkårene betydelig sammenlignet med hva hver og en tidligere kunne få alene.

Etter hvert har samarbeidet utviklet seg til å omfatte andre arbeidsområder hvor man finner stordriftsfordeler, for eksempel innen markedsføring, distribusjon, logistikk og opplæring. Samarbeidet har vokst, og flere medlemmer har sluttet seg til faghandels-kjeden. Fellesoppgavene har deretter blitt for store til å håndteres av medlemmene på frivillig basis, og man har opprettet et kontor med felles ansatt personale. Slik har kjeden fått et hovedkontor.

Hovedkontoret har deretter blitt organisert i et eksklusivt medlemseiet driftsselskap. Den selskapsrettslige organiseringen varierer noe. Endel faghandelskjeder har stiftet et selskap som eier driftsselskapet/kjedekontoret 100 %.

Felles for faghandelskjedene er dog at fellesforetaket eies av medlemmene og ikke av leverandører eller andre utenforstående. Styret velges av og ofte blant medlemmene, og styret ansetter en daglig leder.

Varemerket man måtte ha til felles, eies noen ganger av det felles eide selskapet (drifts-eller morselskapet til dette). Like ofte har medlemmene egne foretak som er gitt retten til å registrere et firma, som inneholder varemerkets navn. Det hersker derfor ofte unødvendige uklarheter om eierskap til varemerker i denne type kjeder. Hvem som eier forretnings­konseptet som drives av det respektive medlem, hvor likeartet det enn måtte være, er heller ikke alltid selvfølgelig. I endel tilfeller har forretningskonseptet blitt definert og dokumen­tert av kjedekontoret og iblant ikke. Det er dog vanlig at det enkelte medlem anses å ha eierrettigheter til det forretningskonsept dennes butikk anvender, uansett om det er i over­ensstemmelse med det felles og iblant dokumenterte forretningskonsept. Dette vil følge av rene passivitetsregler; konseptet er de facto anvendt av medlemmene, og fellesforetaket har ikke aktivt hevdet eksklusivt eierskap.⁷ Eksempel på frivillige faghandels kjeder er i Sverige Bokia, Elon, Jernia, Expert og Synsam. I Norge har vi eksempler som Fargerike Norge AS (eiet via Malorama AS, der medlemmene i Fargerike Norge AS p.t. eier over 90 % av aksjene) og Citybag AS.⁸

Den hovedsakelige forskjellen mot franchise er:

• «Hovedforetaket» eies av medlemmene. I en franchisekjede eies «hovedforetaket» ikke av franchisetagerne.
• «Hovedforetakets» styre ansettes og avsettes av medlemmene. I en franchisekjede ansettes styret i «hovedforetaket» av eierne.
• Forretningskonseptet er utviklet av medlemmene. I en franchisekjede er forretnings­konseptet utviklet av en franchisegiver.
• Et medlem kan i alminnelighet forlate kjeden uten å være nødt til å slutte å drive virk­somheten. I en franchisekjede har franchisetagerens selskap i alminnelighet blitt startet med eneste formål å bli franchisetager i kjeden. Når en franchisetager ikke lenger vil drive virksomhet i kjeden, må eieren – avhengig av formuleringer i franchiseavtalen – selge virksomheten til noen som blir ny franchisetager.⁹

7 Ved salg av enkeltstående virksomheter eiet av kjedemedlemmer vil derfor eierskap til goodwill, herunder deleierskap til varemerker eller konsept, gi grunnlag for ulike spørsmål og bør avklares i avtale.

8 Sunkost AS, Naturligvis AS, Parfymelle AS er alle etablert av kjedemedlemmer, men er utviklet videre og etter hvert solgt og etablert med eksterne eiere som har utviklet franchise.

9 I kontraktspraksis ser man ikke sjelden at franchisetager må ta inn i sine vedtekter at selskapets eneste formål skal være nettopp å være franchisetager i kjeden, og at selskapet kreves oppløst ved uttreden av avtalen.