Franchisetageren

Den som skal starte eget foretak kan naturligvis bygge opp sitt foretak på vanlig måte, ut fra en forretningsidé, finne sine egne løsninger og gjøre sine egne feil. Alternativt kan vedkommende lisensiere et nøkkelferdig og bevist fremgangsrikt forretningskonsept, der det finnes instruksjoner, løpende støtte og rådgivning for hvordan konseptet skal drives. Det kan også være slik at en igangværende virksomhet vil komplettere sin øvrige virksom­het med et nytt forretningskonsept. For eksempel kan et restaurantforetak bli franchise-tager til en fastfood-franchise, eller så kan et forsikringsselskap øke sin produktportefølje gjennom å lisensiere et konsept av et annet forsikringsselskap.

Rollefordeling

Franchise er altså en samarbeidsform mellom eiermessig uavhengige parter. Franchise­giveren har beskrevet og eier et testet og (presumptivt) lønnsomt forretningskonsept. Dette lisensieres ut til en franchisetager. Franchisetageren driver et eget foretak og lisen­sierer selv forretningskonseptet av franchisegiveren, og danner slik sett et ledd i en kjede av foretak med samme forretningskonsept.6


6 I Pronuptia-dommen (161/84) fra EU-domstolen er det formulert en treffende definisjon, nemlig at franchise er en metode for «exploiting financially … a collection of skills». Noen av disse erfaringene er forretningsmetoder: De relaterer seg til en eller annen form for «knowhow», men vil ikke nødvendigvis omfattes av begrepet intellektuell eiendomsrett i streng fortolkning av begrepet. Se herunder Franchising and the Block Exemption Regulation av Martin Mendelsohn og Bryan Harris, 1991, s. 76 og 77.

Kontakt oss