Kapittel 18 – Franchiseavtalen

Det er ulike avtaletyper som er aktuelle i ulike faser av en franchise:

• pilotavtaler
• clusteravtaler
• dual branding/kombinasjonsfranchise
• utviklingsavtaler
• master franchise
• sub-franchise.

Vi har på ulike steder kommentert de ulike avtalene, men konsentrerer fremstillingen om franchiseavtalen mellom franchisegiver og franchisetager.

Avtalen må balanseres slik at begge parter føler at den er rettferdig. Dessverre har ikke dette alltid vært tilfelle innenfor franchise. Vi er derfor nødt til å leve med noen påstander om at franchiseavtalen er en «slavekontrakt». Hvordan kan man da begrense slike utsagn? Jo, først og fremst kan man utføre en enkel test av avtalen ved å bytte ut ordene «franchisegiver» og «franchisetager» med ordet «parter» alle steder. Der hvor det viser seg at man kan gjøre en bestemmelse gjensidig, vil det ofte være en god idé å gjøre dét – for eksempel bør en taus­hetserklæring binde begge parter, ikke bare den ene. Alle betingelser kan derimot ikke være felles. Det er for eksempel franchisegiverens plikt å utvikle konseptet og tilby franchisetageren opplæring, mens det er franchisetagerens plikt å følge utviklingen og delta i opplæringen.

Franchiseavtaler er vanligvis ganske omfattende og litt ordrike. I stedet for å følge den norske tradisjonen for utarbeidelse av avtaler og begrense avtalen til et absolutt mini­mum, ser man innenfor praktisk franchiserett gjerne avtaler av mer anglo-amerikansk karakter, der bestemmelser begrunnes og forklares direkte i avtalen. Tanken er at en franchisetager ikke skal måtte være utdannet jurist for å forstå hva han eller hun skriver under på. Avtalen skal omfatte alle rettigheter og plikter, selv om det allerede fremgår av gjeldende lov. Avtaleteksten må også være enkel og klar, med andre ord ikke skrevet altfor «juridisk», men på en måte som vanlige mennesker kan forstå.

I de senere år har franchiseavtalers innhold i Sverige blitt mer standardisert, da de fleste franchisesystemer følger Sjekkliste for franchiseavtalen (se vedlegg), som er publi­sert på Svenska Franchiseföreningens hjemmeside. Dette kapitlet gjennomgår sjekklisten og forklarer hvorfor hvert av punktene bør inkluderes i franchiseavtalen. Norge har dessverre fortsatt ingen franchiseforening, men norsk avtalepraksis der erfarne advokater innen franchise har medvirket, er ikke påfallende annerledes, og vi ser derfor nytten av å fremstille den svenske sjekklisten.