Varemerkeloven

Denne loven regulerer vern av varemerker og hvordan man kan gi adgang for andre til å bruke et beskyttet varemerke. Den vanligste måten å beskytte et varemerke på, er å registrere det hos Patentstyret. Det er også mulig å oppnå varemerkebeskyttelse gjennom innarbeidelse uten at merket er registrert. Siden franchisesamarbeidet dreier seg om et konsept som tydeliggjøres ved at ett og samme produktnavn brukes i hele kjeden, ville det være å ta en overdreven risiko om man lot være å registrere merket.

Registreringsprosedyren er også en god test på om merket er registrerbart. Dersom varemerket allerede er blitt registrert i Norge, eller gjennom et såkalt fellesskapsvaremerke (EU-varemerke), foreligger det et hinder for registrering. Da bør man vurdere enten å begrense søknaden eller lage et nytt varemerke. Varemerkelovens regler er ikke vanskelige, men man gjør klokt i å få hjelp av en advokat eller en varemerkejurist for å få alt riktig fra starten av.

Som franchisetager får man retten til å bruke franchisegiverens registrerte varemerke i avtaleperioden. En slik rettighet kan gis separat gjennom en varemerkelisens, men en slik lisens er innarbeidet som et eget kapittel i alle franchiseavtaler. Franchisetageren beta­ler en lisensavgift eller royalty for bruk av varemerket, men denne avgiften er vanligvis inkludert i franchiseavgiften til franchisegiveren. Ettersom lisensen opphører så snart kontrakten utløper, må franchisetageren avslutte bruken av varemerket umiddelbart ved avtalens utløp. Skal franchisetageren ha noen rett til å avslutte sin virksomhet i løpet av en viss tid etter avtaleperioden, bør det inngås en særskilt avtale om dette.