Det finnes flere ulike typer kjeder som består av enkeltforetak som samarbeider. Utenfra og uten forklaring kan disse på utsiden ligne franchisekjeder, noe som av og til leder til misforståelser. Derfor kan det være verdifullt å nevne noe om andre samarbeidsformer og vise hvilke forskjeller som finnes i forhold til franchising.

Videreforhandlerkjede

Produsenter og distributører har ofte et ønske om å få til en sikrere avsetning for produktene sine. Av og til kan produktene ha et servicebehov, for eksempel kontormaskiner eller hagemaskiner, og videreforhandlerne må kunne reparere og gi service på produktene. Det er derfor ikke uvanlig at enkelte leverandører vil etablere et mer dyptgående samarbeid med sine videreforhandlere.

Ved å etablere visse fordeler for videreforhandleren, utdanne ham/henne og kanskje tilby en viss skilting og markedsføring skapes et mer dyptgående samarbeid. Videreselgeren på sin side tjener på samarbeidet ved å få visse innkjøpsfordeler, ta del i leverandørens varemerke og eventuelle prestisje samt i enkelte tilfeller lokalt kunne ta hånd om service og eventuelle riksavtaler som leverandøren har inngått.

Leverandøren tilbyr ikke noe velprøvd konsept for driften av den type virksomhet som videreforhandleren driver med. Det vanlige er isteden at leverandøren har en ganske uprøvd kunnskap om hvordan en videreforhandlers forretningsvirksomhet skal drives. Det er dog ikke så underlig da leverandøren sjelden har noen erfaring med å drive den aktuelle videreforhandlervirksomheten. Leverandøren tilbyr kun en velfungerende håndtering av sine produkter, som i de fleste tilfellene kun er en viss del av videreforhandlerens sortiment.

Hovedforskjell i forhold til franchising:

  • Leverandøren tilbyr hovedsakelig et konsept for produktet sitt, ikke et helt konsept for driften av en videreforhandler.
  • Videreforhandleren eier forretningskonseptet sitt og har selv utviklet det fremgangsrikt.
  • Ulikhetene mellom videreforhandlerne kan ofte være store når det gjelder sortiment, service og forretningskonsept.

 

Frivillig faghandelskjede (Frifag-kjede)

Innenfor svensk detaljhandel er såkalte Frivilliga fackhandelskedjor [norsk: Frivillige faghandelskjeder] vanlig. Disse kjedene har vanligvis eksistert lenge og er ofte fremgangsrike.

Frifagkjeder er ofte blitt etablert ved at et antall butikker i samme bransje har startet et samarbeid. Samarbeidet har i mange tilfeller begynt med at man har hatt felles innkjøpsforhandlinger. Ved å representere en felles og større innkjøpskraft er innkjøpsvilkårene blitt vesentlig forbedret sammenlignet med hva hver og en tidligere kunne få. En stordriftsfordel for innkjøp er dermed blitt skapt.

Etter hvert er samarbeidet blitt utviklet til å omfatte andre arbeidsområder der man har funnet stordriftsfordeler. For eksempel markedsføring, distribusjon, logistikk, utdanning osv. Litt etter hvert er samarbeidet blitt utvidet, og flere medlemmer har sluttet seg til frifagkjeden. Håndteringen av det som er felles, er deretter blitt for stort til å kunne bli håndtert av medlemmene på frivillig basis, og et kontor med felles ansatt personale har begynt å ta hånd om arbeidet. Kjedens hovedkontor er dermed blitt etablert.

Det er vanlig at hovedkontoret senere er blitt organisert i et driftsselskap som medlemmene eier sammen. Eierkonstruksjonene varierer noe. En del frifagkjeder har dannet en økonomisk forening som i sin tur eier driftsselskapet. Noen har ingen mellomliggende forening. Noen kjeder har latt fellesvirksomheten bli drevet i den økonomiske foreningen uten noe spesielt selskap for oppgaven.

Felles for frifagkjedene er det dog at fellesselskapet/foreningen eies av medlemmene. Styret velges av medlemmene, og styret ansetter en administrerende direktør som leder den daglige virksomheten i selskapet/foreningen.

Det felles varemerket eies av og til av fellesselskapet. Like ofte har imidlertid medlemmenes egne selskaper selvsagt rett til å registrere et firma (foretakets navn) som inneholder varemerkets navn. For eksempel Expert i X-byen AB. Eierskapet til det forretningskonseptet som drives av det respektive medlemmet, uansett hvor likeartet det enn er, er ikke alltid selvsagt. I en del tilfeller er forretningskonseptet blitt definert og dokumentert av hovedkontoret.

Om det er det felles eide selskapet/foreningen eller det enkelte medlemmet som eier konseptet, er ikke alltid helt klart. Det som likevel er vanlig, er at det enkelte medlemmet mener å ha eiendomsrett til det forretningskonseptet vedkommendes butikk bruker uansett om det er i overensstemmelse med det felles og av og til dokumenterte forretningskonseptet.

Hovedforskjell i forhold til franchising:

  • "Hovedselskapet" eies av medlemmene
  • "Hovedselskapets" styre tilsettes og avsettes av medlemmene.
  • Forretningskonseptet er utviklet av medlemmene. I en franchisekjede er jo forretningskonseptet utviklet av en franchisegiver.
  • Et medlem kan normalt forlate kjeden uten å måtte slutte med virksomheten.

Eksempel på Frivillige Faghandelskjeder:

 

Bokia
Elon
Järnia
Woody