Spørsmålet dukker opp med jevne mellomrom: Kan FG eie en FT? Spørsmålet har en juridisk og en kommersiell vinkling og et vesentlig kommersielt spørsmål er om FG bør ha eierskap i en FT.

1. Rettslig sett:

1.1 Konserndannelse
Rettslig er det for det første et spørsmål om når grensen oppstår mot konsernetablering. Om dette oppstår har det betydning for rett til å konsolidere inn datterselskapets regnskap i morselskapet og dernest har det konkurranserettslige konsekvenser idet konkurranseloven ikke gjelder for konserninterne samarbeidsforhold. I disse tilfellene kategoriseres ikke dette som franchise, men egeneid drift. At de operative forskjeller sett utenfra – og fra sluttbrukerhold – kan være identiske, kommer jeg tilbake til i den kommersielle vurderingen nedenfor.
I Norge finnes ingen positiv lovgivning om franchise, men aksjeloven har bestemmelser om når ett selskap er å anse som datterselskap av et annet, jf. aksjeloven § 1-3. Motivene for konserndannelse kan være mange og gjennomgås ikke i det følgende.


1.2 Utenfor konsernforhold
Det forutsettes i fortsettelsen at FG ikke innehar en posisjon i forhold til FT som gir status som morselskap og der et konsernforhold foreligger. Det forutsettes videre at det er tale om en franchisegiver som driver business format franchise, at denne franchise eies og drives ev vedkommende franchisegiver.
Kan så FG eie en FT med mindre enn 50 % eller støter det på andre rettslige hindre etter norsk rett? Om FG, med lavere eierandeler enn 50 % i FT ønsker å gå klar av konkurranselovgivningen og særlig krrl§ 10, vil man måtte operere innenfor rammene av EUs KfO 330 / 2010, som gjort til norsk forskrift om grupper av vertikale avtaler i kraft 31.05.2010 - med løpetid til 31.05.2022, dersom markedsandelen er mellom 15-30 %. Forskriftens § 2 nr 1 og nr 2 er sentral idet konkurranseloven § 10 ikke får anvendelse på samarbeidsformen, gitt at alle kriterier er etterlevd. Krrl.§ 10 lyder:
1. Konkurranseloven § 10 første ledd kommer ikke til anvendelse på vertikale avtaler.
Dette unntaket får anvendelse i den grad avtalene inneholder vertikale begrensninger.
2. Unntaket fastsatt i første ledd får anvendelse på vertikale avtaler inngått mellom en sammenslutning av foretak og dens medlemmer, eller mellom en slik sammenslutning og dens leverandører, bare dersom alle medlemmene er detaljister av varer og dersom ingen av sammenslutningens enkeltmedlemmer, sammen med sine tilknyttede foretak, har en samlet årsomsetning på over 50 millioner euro. Vertikale avtaler inngått av slike sammenslutninger skal omfattes av denne forskrift, uten at det berører anvendelsen av konkurranseloven § 10 på horisontale avtaler inngått mellom medlemmene av sammenslutningen, eller på beslutninger som sammenslutningen har truffet.

Definisjonen av "tilknyttede foretak" i forskrift om grupper av vertikale avtaler § 1 nr 2 er noe mer omstendelig enn definisjonen i asl. § 1-3, men innholdsmessig ikke svært ulik, men er man tilknyttet, vil det altså kunne ha som konsekvens at man ikke nyter godt av fritak fra forbud mot samarbeide som er oppstilt i krrl.§ 10 ( som med nasjonale tilpasninger tilsvarer EØS-avtalens ert 53. En franchisegiver må altså gå opp disse grensene om man vil være sikker på at eierintegrasjon vil kunne skje etter dette konkurranserettslige regelverket.)


1.3. Samarbeide på detaljistsiden
Hva om detaljhandlere går sammen om å etablere et selskap som utvikler en franchise og sitter på eierrettigheter og som etablerer et heleid datterselskap som overfor eierne av morselskapet har funksjon som FG. Dette er, på visse vilkår innenfor forskriften, jf. Retningslinjen til KfO 330 / 2010 punkt 2.3 avsnitt 29, dersom alle medlemmer er detaljhandlere av varer (ikke tjenester) og intet medlem har en omsetning over 50 mill. Euro og selger varer direkte til sluttbrukere. Om et begrenset antall medlemmer har omsetning over 50 mill Euro pr. år, men disse forhandlere til sammen har mindre enn 15 % av alle medlemmenes omsetning til sammen, vil dette normalt ikke påvirke vurderingen etter krrl.10.


2. Kommersielle betraktninger:
At et morselskap som utøver franchisegiverfunksjon i forhold til helt selvstendig eide franchisetaker også eier datterselskaper som kommersielt operer overfor sluttkunder med lik profil og utad ikke fremtrer annerledes enn franchisetaker, er uproblematisk rent markedsmessig. Sluttkunder kjøper der de ønsker, varer har samme pris, kvalitet på drift og operative forhold er lik og det ingen særegenheter å spore rent markedsmessig.
De frittstående franchisetakere kan imidlertid tenkes å mistenke datterselskaper for særbehandling, men dette kan avbøtes ved transparente rutiner fra franchisegiver innen de grenser som er mulig uten å komme på kant med forbud mot horisontale samarbeidsformer.
Et deleierskap fra FGs side direkte i FT, kan være motivert av ulike forhold:
• Ønske om innflytelse, innsyn og kontroll i FT;
• Muligheter for inngåelse av aksjonæravtaler som kan ivareta minoritetsinteresser herunder forkjøpsrettigheter;
• Bidra finansielt via styrket aksjekapital, aksjonærbidrag.


Det er antakelig få gode kommersielle grunner til at FG skal ha eierskapskontroll over en FT. Kontrollen kan nemlig enkelt skje via reguleringer i selve franchiseavtalen og eierskaps- og finansierings- og soliditets og ikke minst styringsparametere over operativ drift av konseptetkrav der. FTs selvstendighet. Indre selvstyre og uavhengighet selkapsrettslig, tilsier også at FG bør være varsom med å "infiltrere" sine FT eiermessig. Rollene kan bli uklare, fokus på hva hver av partene i samarbeidet skal ha fokus på, kan bli svekket og ikke minst vil det kunne skapes misstemning i forhold til likebehandling av FT-gruppen. Dette kan selvsagt også skje der FG har mange heleide lokasjoner og er en kjent problemstilling for slike tilfellers vedkommende.

Det finnes eksempler på kjedekonstellasjoner der kjedemedlemmene har indirekte majoritetskontroll over FG, nemlig der disse enten har etablert et aksjeselskap der franchisetagernes eierposter i FG er samlet og FG således er direkte eiet av et FT-dominert selskap eller der franchisetakerne eier 51 % av FG direkte, men der ingen FT har negativ kontroll i FG. Utfordringen i slike selskaper vil ofte være at styrets medlemmer evner å skille mellom egne lokale interesser som FT og den rolle FG skal ha. Et godt råd i slike tilfeller vil kunne være å ta inn eksterne styremedlemmer. Slike selskaper blir ofte sterkt preget av administrativ styring og ikke sjelden ser man interessekonflikter mellom styret og administrasjoner i slike strukturer.
Alt i alt konkluderes med at det er krevende å kombinere FG-rollen også med FG-eierskap i lokale FT og at det bare unntaksvis bør skje og at det ofte er historisk begrunnet der en ren medlemseiet kjede var utgangspunktet.

 

//Endre Storløkken 

Advokat og Partner, Advokatfirmaet SGB Storløkken AS

Kategori:
Publisert tirsdag 03 mai 2016